Født: 23.5.1707
Død: 10.1.1778

Carl von Linné

Carl von Linné var en mann av sin tid, ei brytningstid mellom den gamle naturteologien og den nye opplysningsfilosofien. Han kunne stå bunn fast i gammelt tankegods som at svalene overvintret i bunnen av innsjøer samtidig som han kunne gi nøyaktige beskrivelser av all verdens planter og dyr.

Carl von Linné

Det er sagt om Linné at han er blomsten i knapphullet på svensk naturvitenskap. Hans liv og virke falt helt innen opplysningstida, ei generell blomstringstid for naturvitenskapene. Og 1700-tallet kan på mange måter kalles ”nyttighetens” tidsalder - alt skulle helst ha et praktisk formål. Samtidig ble verden ”mindre og mindre” etter som skutene ble mer og mer sjødyktige. Europeerne oppdaget nye land og kulturer, og tok med seg fremmede planter og dyr hjem. Dette brakte også et sterkt behov for å navnsette og bringe orden i eksotiske såvel som hjemlige planter og dyr. Linné var rett mann på rett sted - og til rett tid.

Han ble født 1707 i søndre Småland. Unge Carl vantrivdes på skolen og var ikke noe skolelys. Han viste en tidlig interesse for samling og navnsetting, og det var det vakre i naturen som tiltalte ham. Foreldrene så helst at han hadde studert til prest i samsvar med slektstradisjonen. Derfor var det under tvil at han i 1727 ble sendt til Lunds universitet for å studere medisin. Året etter flyttet han imidlertid til Uppsala siden universitetet der kunne by på en større medisinsk faglig tyngde. Uppsala var da et av Europas kraftsentre innen naturvitenskap. Her fikk han kontakt med den lærde domprosten Olof Celsius, som også var en dyktig botaniker. Linné fikk snart sjøl lov til å undervise botanikk ved universitetets botaniske hage. Sitt første lille arbeid ”Praeludia sponsaliorum plantarum” (”Växternas bröllop”) fra 1729 dedikerte han til Celsius - og det var preludiet til hans seinere storverk ”Systema naturae”. I dette arbeidet forundrer han seg over likheten mellom plantene og menneskenes kjønnsliv. Og allerede i 1731 hadde han skissen til sitt berømte plantesystem noenlunde ferdig.

Planters sexliv

Dette at plantene hadde sex var på Linnés tid uhørt, man visste riktignok at de formerte seg, men man trodde ikke de hadde noe seksualliv – de var rene! Det hadde i alle fall Aristoteles ment. Men det mente ikke Linné. Nå var folk på Linnés tid ikke så pripne på det seksuelle området – det kom i neste århundre. Det man reagerte på at de uskyldige plantene hadde sex lik dyr og mennesker. Og ikke nok med det, hvordan plantene hadde sex var enda verre å forsone seg med. Hos planter er det jo slik at det nesten alltid er flere hannlige pollenbærere enn hunnlige grifler i en blomst. Eller som Linné yndet å skrive, f.eks. for en blomst som har ni pollenbærere og én griffel: ”nio män i samma brudkammare med en kvinna”. Nei, den slags perversiteter ville man ha seg frabedt!

Linnés ekspedisjoner

I 1732 fikk Linné et stipendium til en stor botanisk ekspedisjon i Lappland. Dette var en ganske strabasiøs reise, veiløse som disse fjerne traktene da var. Her beskrev han ei rekke nye planter, utvidet sine naturhistoriske horisonter og fikk erfaringer og impulser som skulle vare livet ut. Han kom i kontakt med samene og framholdt deres enkle liv som et forbilde for nasjonen: ”O du helige oskuld, har du ej din tron bland faunerna i högan nord, i detta det mest ringaktade land?” I 1734 ledet han en ekspedisjon for å studere naturforekomster og -ressurser i Dalarna. Som seinere professor i Uppsala reiste han til Öland og Gotland, til Västergötland og til Skåne. I opplysningstidas ånd hadde disse ekspedisjonene alltid et nytteformål, man skulle kartlegge naturressurser og studere hvordan de best mulig kunne tjene nasjonen. Særlig i et Sverige som nesten var ruinert etter de krigerske eventyrene til Karl XII.

Systema NaturaeSystema Naturae

Linné i Nederland

I 1735 dro Linné til Nederland, hvor han tok sin medisinske doktorgrad ved universitetet i Hardewijk - på en avhandling om malaria, til tross for at han ikke kjente til malariaparasitten. Han ble der i tre år, blant annet fordi Nederland var et viktig sentrum for vitenskap, bokpublisering og internasjonale kontakter. Her publiserte han den første utgaven av ”Systema naturae”, utgitt i 1735, da på bare 14 sider. Dette var den store oversikten over naturen som Linné arbeidet på helt til sin død. Da 12. og siste utgave kom i 1766-1768 var den vokst til 2300 sider! Da hadde han beskrevet nesten 8000 planter og 6000 dyr. Arbeidet ble aldri helt ferdig, og kan selvfølgelig aldri bli det.

Linné i Uppsala

Til tross for at Linné ble tilbudt flere stillinger i Nederland, bestemte han seg for å reise tilbake til Sverige. I 1738 slo han seg ned i Stockholm som praktiserende lege. Ved siden av legegjerningen, var han aktiv i byens vitenskapelige liv og var med på å stifte Det svenske vitenskapsakademiet. Som professor var Linné en brilliant lærer. Studentene flokket seg rundt ham. Hans såkalte ”lärjungar” ble alle kjente botanikere. Linnés såkalte ”apostler”, til sammen 17, ble sendt rundt om i verden for å samle planter både til herbariet og til dyrking. Dessuten skulle de lære bort mesterens kunnskaper. Fem av apostlene kom dessverre aldri hjem.

Det sto oftest en spesiell glans over Linnés botaniseringsturer. Deltakerne, som kunne telle et par hundre, var kledd i hvite linklær og utstyrt med botaniseringsutstyr. Etter en lang utflukt i naturen marsjerte de tilbake til byen, læreren først, deretter ungdommen med valthorn, pauker og faner. Et flerfoldig ”Vivat Linnæus!” avsluttet dagen. - Barokktidas utpregete sans for det pompøse fornektet seg ikke!

Svenskene setter Linné blant sine fremste landsmenn, og viser ham sin respekt ved å portrettere ham på 100-kronerseddelen.Svenskene setter Linné blant sine fremste landsmenn, og viser ham sin respekt ved å portrettere ham på 100-kronerseddelen.

Linnés vitenskapelige innsats

Linné bør huskes for minst to ting: navnsetting og klassifikasjon. Han grunnla det systematiske fundament biologien fortsatt bygger på.

Navnsetting

Linné ”oppfant” den binære nomenklaturen. Dette vil si at hver eneste art av de levende organismene skal ha et latinsk slektsnavn og artsnavn. På Linnés tid snakket alle vitenskapspersoner latin. Slektsnavnet står først, artsnavnet etterpå. Opprinnelig avledet Linné slektsnavnet fra gresk og artsnavnet fra latin, f.eks. afrikansk elefant Elephas (gresk) maximus (latin), eller begge fra latin, f.eks. hest Equus caballus. Disse latinske navna kaller vi vitenskapelige navn og forstås av vitenskapsfolk over hele verden - noe som letter den internasjonale kommunikasjonen mellom biologene enormt!

Klassifikasjon

Linné var den første som laget et vitenskapelig og stringent klassifikasjonssystem for planter. Og han skilte klart mellom hva som var et kunstig og hva som var et naturlig system. Dette gir han uttrykk for i avhandlingen ”Philosophia botanica”.

  1. Det kunstige systemet legger hovedvekta på de karakterene som tjener til å identifisere planten sikkert og hurtig.
  2. Det naturlige systemet er det systematikeren bør tilstrebe. Det må ta hensyn til all likhet mellom plantene, ikke bare ytre likhet, men også atferd, forekomst og opptreden i naturen.

Linnés berømte seksualsystem for planter er imidlertid kunstig, noe han sjøl var klar over. Han hevdet at vi likevel fikk nøye oss med det beste kunstige systemet som var for hånden.

"Min blomma” kalte Linné den planten som både på norsk og latin bærer hans navn, linnea, Linnaea borealis."Min blomma” kalte Linné den planten som både på norsk og latin bærer hans navn, linnea, Linnaea borealis.

Brytningstid

Sjøl om Linné med rette kan betraktes som en moderne vitenskapsmann, var han fast forankret i kristendommen. Han trodde fullt og helt på en allmektig og rettferdig Gud. På mange måter levde Linné i den gamle troen på Aristoteles’ system. Men han inkluderte menneskene i dyreriket, samtidig som han hevdet at verdensaltet besto av de fire elementene jord, vann, luft og ild ,og dette i ei tid hvor Linnés landsmann C.W. Scheele begynte å oppdage de egentlige elementene – de kjemiske grunnstoffene.

Ofte ble det sagt: ”Gud skapte, Linné ordnet.” - En ikke helt dum metafor. Linné hevdet at Skaperen ikke bare har etterlatt uttallige bevis på sin fullkommenhet gjennom en sinnrikt integrert natur, han har også villet noe med naturen, og har innsatt mennesket som tolk. Vår primære oppgave er å forstå naturen. Linné mente ved flere anledninger at det var nettopp ham Gud hadde valgt ut til denne oppgaven. Beskjedenhet var ikke en dyd som plaget Linné i særlig grad!

Trodde Linné på evolusjonen?

Et interessant spørsmål. Linné konstruerte et nesten ”evolusjonært” system over dyreriket der de seks klassene ble satt i trinnvis stigende rekkefølge fra de enkle formene til de kompliserte. Men mye av dette hadde jo Aristoteles allerede vært inne på, og kanskje til og med bedre formulert. Men Linné var overraskende moderne med hensyn til mennesket. Han hevdet bestemt at det hørte hjemme i naturens system og derfor skal klassifiseres som et dyr med sitt eget vitenskapelige navn. Men Linnés system banet unektelig vegen for de seinere evolusjonært innstilte biologene. Vi kan derfor godt kalle Linné for preevolusjonær.

Nettressurser

(linne2007.se)

Er levert av
Universitetet i Oslo
Er skrevet av
Klaus Høiland