Født: 27.11.1903
Død: 5.10.1976

Lars Onsager

Lars Onsager skrev mange viktige verk i fysikk på helt forskjellige områder. For sin teori om irreversible prosesser fikk Onsager nobelpris i kjemi i 1968 - et arbeid han publiserte 37 år tidligere.

En vårdag i 1925 fikk professor Peter Debye, professor i fysikk ved den tekniske høgskolen i Zürich, og senere nobelpristager, besøk av en høy ung mann. På spørsmålet om hva han ønsket svarte han med stort alvor: "Teorien Deres er ikke riktig." Debye kastet ikke ut frekkasen, men bød ham en sigar, og ba ham å redegjøre for sine forbedringene av den da herskende Debye-Hückel teori for elektrolytters ledningsevne. Debye ble mektig imponert og utbrøt: "Men da blir jo det hele meget vakrere!" Og han fulgte opp med tilbud om en assistentstilling ved høgskolen. Den unge besøkende var den 21 år gamle nordmannen Lars Onsager.

Lars Onsager, © The Nobel FoundationLars Onsager, © The Nobel Foundation

Lars Onsager ble født i Kristiania 27. november 1903, og startet på kjemistudiet ved Norges Tekniske Høiskole allerede som 16-åring. Som student i andre årskurs leste han vitenskapelige tidsskrifter, oppdaget problemene med Debye og Hückels nye teori, og fant de forbedringene som han i 1925 presenterte for Debye. Etter noen år i Zürich reiste han i 1928 til USA, og fra 1933 ble Yale University hans faste arbeidsplass.

I 1968 fikk Onsager nobelprisen for sin teori for irreversible prosesser, en teori som han hadde publisert 37 år tidligere. Han hadde blitt foreslått en rekke ganger til nobelprisen i fysikk, men til syvende og sist ble det kjemiprisen han ble tildelt. En svensk journalist var den første som fikk tak i Onsager som var på reisefot, og gratulerte ham med "nobelprisen for Onsager-teorien". "Onsager-teorien? Det kan være litt av hvert det, hvilken gjelder det?" svarte prisvinneren. For Onsager hadde bak seg en rekke viktige arbeider i fysikk, på helt forskjellige områder.

Onsager ble ikke berømt i den vitenskapelige verden da han i 1944 publiserte sitt arbeid i irreversibel termodynamikk. Det tok mer enn et dusin år før noen i det hele tatt refererte til det. Men så kom anerkjennelsen, og fra 1950-årene av stimulerte Onsagers resultat en rekke eksperimentelle og teoretiske arbeider. Men hans neste bragd, den eksakte løsningen av en todimensjonal modell, vakte straks enorm oppsikt i fysikkverdenen. Modellen består av en stor mengde atomer som kan ses på som en rekke småmagneter som kan peke i én av to motsatte retninger. Atomene påvirker bare sine nærmeste naboer. Onsager viste, ved bruk av matematikk som var ukjent for den tids fysikere, at ved avkjøling gikk systemet ved en kritisk temperatur over fra å være umagnetisk til å bli magnetisk. Det var første gang en slik eksakt analyse av en faseovergang var blitt demonstrert, og flere nobelprisforslag var basert på dette mesterstykket. Begge disse viktige arbeidene gjorde Onsager som norsk statsborger, men da nobelprisen endelig kom hadde han tatt amerikansk statsborgerskap.

I flytende krystaller, stoffet i LCD-skjermer, er molekylene langstrakte, og når tettheten blir stor blir molekylene plutselig "enige" om å peke i samme retning. Onsager forklarte dette ved å se på molekylene som tømmerstokker i miniatyr uten tiltrekkende krefter.

Onsager var en pioner som bidro til løse flere fundamentale kvantemekaniske problemer. Han oppdaget at virvler i superflytende helium var kvantisert, men offentliggjorde dette bare som en diskusjonsbemerkning på en konferanse i 1949. Dette var ikke den eneste gangen at viktige Onsager-resultater ble publisert på en orakelmessig måte. Noen kolleger skrev: "På Kepler og Galileis tid var det vanlig å sirkulere et kryptogram som ga forfatteren prioritet og hans kolleger hodepine. Onsager er en av de få i vår tid som opererer i denne tradisjonen".

Du kan lese mer om Lars Onsager i boken:

Olav Njølstad (red.), NORSKE NOBELPRISVINNERE fra Bjørnson til Kydland, Oslo 2005, Universitetsforlaget.

Bakgrunnsstoff

Er levert av
Institutt for fysikk ved NTNU
Er skrevet av
Per Christian Hemmer