Født: 9.12.1868
Død: 29.1.1934

Fritz Haber

Fritz Haber fikk nobelprisen i 1918 for ”syntesen av ammoniakk ut fra grunnstoffene.” Reaksjonen er N2 + 3H2 ↔ 2NH3 og omtales i skolekjemien som Haber-Bosch-syntesen.

Fritz Haber ble født i Breslau i Prøysen (nå Wroclav i Polen) i 1868. Alt i ung alder ble interessen for kjemi og eksperimenter vekket. Han studerte kjemi, fysikk og ingeniørfag i Heidelberg og Berlin, og arbeidet som kjemiingeniør noen år, blant annet i sin fars kjemibedrift. I 1894 fikk han en forskerstilling innen petroleumskjemi ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe, og presenterte i 1896 en avhandling om nedbrytning og forbrenning av hydrokarboner. Han ble etter hvert mer engasjert innen fysikalsk kjemi, og skrev flere lærebøker i elektrokjemi og teknisk kjemi før han i 1906 ble professor i fysikalsk kjemi og elektrokjemi ved instituttet i Karlsruhe. Der utviklet han blant annet glasselektroden som vi ennå bruker, og han lyktes i å fremstille større mengder ammoniakk fra hydrogen og ammoniakk på laboratoriet med en katalysator. I 1911 ble Kaiser Wilhelms Institutt (KWI) for naturvitenskapens fremgang etablert, og Haber ble direktør for fysikalsk kjemi og flyttet til Berlin. Her fortsatte han å arbeide til 1933.

Fritz Haber, © The Nobel FoundationFritz Haber, © The Nobel Foundation

Habers liv var til tider tragisk og hans virke omstridt. Under arbeidet med ammoniakksyntesen kom han i skikkelig krangel med Walter Nernst (nobelpris i 1920) om likevektskonstanten for reaksjonen. Men Haber gjorde laboratorieforsøk ved 30 atmosfæres trykk og viste at Nersts regning ikke holdt. Ammoniakk var viktig for produksjonen av salpetersyre (HNO3), som igjen brukes til å lage gjødsel og sprengstoff. Det ble stor etterspørsel etter begge deler da første verdenskrig startet i 1914. Haber fikk gjennom sin svoger Carl Bosch som var kjemiker i det store industribedriften BASF, mangedoblet produksjonen av ammoniakk. Videre anbefalte Haber den tyske hæren å bruke klorgass for å drive fiendens soldater ut av skyttergravene. (Klorgass er tyngre enn luft og synker ned.) Habers kone, som også var kjemiker, kjempet forgjeves mot klorbruken, og tok sitt eget liv. Det var høylydte protester fra utlandet da Haber i 1918 ble tildelt nobelprisen for fremstillingen av ammoniakk. De gjaldt ikke bare klorgassen, men like mye ammoniakken som via tysk sprengstoff og gjødsel (ammoniumsulfat) hadde bidratt til å forlenge krigen.

I oppgjøret etter krigen ble tyskerne ilagt stor krigsgjeld. Habers prosjekt for å skaffe valuta var å utvinne gull fra havet i stor skala. Fra 1920-26 arbeidet han med dette, men mislykkes. Til sist viste Haber selv at havvann bare inneholdt 1/1000 av antatt gullkonsentrasjon.

Da nazistene kom til makten i 1933, forlot Haber som var jøde, Tyskland. I London møtte han kjemikeren Chaim Weizmann - senere president i Israel - som tilbød ham en stilling i et nyopprettet forskningsinstitutt. Haber aksepterte stillingen i Israel, men fikk hjerteinfarkt og døde i januar 1934 i Basel.

Kilde

McBryde W.A.E.: Fritz Haber 1868 -1934. I James L.K. (red) 1993: Nobel Laureates in Chemistry 1901-1992, side 114-123. American Chemical Society og Chemical Heritage Foundation.

Nettressurser

(nobelprize.org)

Er skrevet av
Vivi Ringnes