Født: 5.12.1901
Død: 1.2.1976

Werner Karl Heisenberg

Werner Karl Heisenberg var en av 1900-tallets mest betydelig fysikere og en av grunnleggerne av kvantemekanikken. Han er først og fremst kjent for å ha formulert uskarphetsrelasjonen (usikkerhetsrelasjonen) i teoretisk fysikk som sier at hvis vi vet helt nøyaktig hvor en partikkel er, kan vi ikke finne ut nøyaktig hvor raskt den beveger seg. Han fikk nobelprisen i 1932.

Werner ble født 5. desember 1901 i Würzburg i Tyskland. Han ble født inn i en middelklassefamilie. Faren var selvstendig foreleser ved universitetet der han spesialiserte seg innen bysantinsk historie. Mora, Annie, hadde ingen formell utdannelse, men hun lærte seg russisk for å hjelpe til med å oversette artikler for mannen. Werner var sønn nummer to og den mora var mest glad i, antagelig fordi han hadde dårlig helse. Da han var 5 år, døde han nesten av lungebetennelse. Under oppmuntring fra faren, konkurrerte stadig Werner og hans eldre bror Erwin. Barna ble undervist i musikk. Werner spilte først cello og senere piano, og musikken fulgte ham gjennom hele livet.

Werner Karl Heisenberg

I 1911 begynte Werner på eliteskolen Maximilian Gymnasium i München. Han var glimrende i matematikk og lærte seg regning på egen hånd. Da han var 18 år, ga han ut en artikkel om tallteori.

I følge biografiene støttet unge Heisenberg nasjonalistbevegelsen i Tyskland. Han tok del i mange gatekamper mot kommunistgrupperinger. Senere ble han med i en av nasjonalistgruppene, og som en av de mest talentfulle og en sterk idrettsmann, ble han valgt til leder. Men Werner var likevel mer interessert i sport enn i politikk.

Mens han fremdeles var student, forklarte Heisenberg i en av sine første artikler fenomenet som ble kalt "zeemaneffekten". Det dreier seg om spredningen av spektrallinjer i et magnetfelt. Fra da av var han akseptert som en teoretiker. Det blir sagt at han var så upraktisk anlagt at han ikke en gang kunne lodde sammen to ledninger.

I 1926 mottok Heisenberg en invitasjon fra Niels Bohr som var veileder i teoretisk fysikk i København. Han kom tilbake til Tyskland som professor ved universitetet i Leipzig. Ved å videreutvikle kvantemekanikken kom han fram til at hvis to atskilte hydrogenkjerner roterer samme vei, så danner de orthohydrogen. Hvis de roterer motsatt vei, danner de parahydrogen. For arbeidet med dette problemet fikk han i 1932 nobelprisen i fysikk.

I tillegg til fysikk var Werner ivrig til å gå turer og spille sjakk. Musikk var likevel hans favorittinteresse. En gang da han deltok på en kammermusikkonsert møtte han en ung dame som var høy og slank og med et varmt smil. Hun het Elisabeth Schumacher og var bokhandler og ganske høyt utdannet. Han fulgte henne hjem og etter to uker var de forlovet. Og etter tre måneder var de gift. De fikk tre sønner og fire døtre. Hele familien samlet seg ofte for å spille kammermusikk.

Heisenberg var direktør i Max Planck instituttet i Berlin. Senere hadde han en tilsvarende stilling i München. Det blir sagt at de to kjente fysikerne Bohr og Heisenberg hadde et møte under den 2. verdenskrig. Hva de snakket om er det uenighet om, med ett unntak: de snakket om den militære bruken av atomenergi. Samarbeidet fortsatte ikke etter dette møtet. Nazi-Tyskland lyktes ikke med å lage atombomber under Heisenbergs ledelse, men hvorfor ikke? I følge en versjon er svaret at den tyske fysikeren overberegnet den kritiske massen som trengtes til bomben, men dette er uklart.

Ordforklaringer

Kritisk masse –

Den minste massen av radioaktivt stoff som må til for å starte en kjernereaksjon.

Kvanteteori/Kvantefysikk –

En teori innenfor fysikk som danner grunnlaget for vår moderne forståelse av atomer. Teorien baseres på at energi utstråles i bestemte ”energipakker” som kalles et kvant eller et foton.

Kvantemekanikk –

En gren av kvantefysikken. Mekanikk er læren om legemers likevekt og bevegelse, og kvantemekanikk er læren om bevegelser til partikler på atomnivå.
Er levert av
European Physical Society